Balanse er bevegelse

For meg handler balanse om bevegelse

Vi søker stadig balanse. Balansert kost, balanserte følelser, et balansert liv. I arbeidslivet prøver vi å balansere mellom jobbstress og familieliv. I oppdragelsen balanserer vi mellom å gi barn frihet og å sette grenser. I politikken balanserer vi mellom verdier og økonomi, mellom det vi ønsker å være og det vi faktisk har råd til. Vi snakker ofte om å finne balansen , men jeg har erfart at balanse ikke er noe vi finner, det er noe vi skaper. Balansen handler om bevegelse, og to ting til.

Og det har jeg sett tydelig hjemme, da sønnen min, Yared(10), klarte for første gang å balansere en pinne i hånden mens han telte. Rekorden er 54 sekunder. Bevegelsen gikk i alle retninger gjennom stua pinnen, hånden, hodet og beina beveget seg aldri helt likt.
Jeg har vært sirkusartist og sirkustrener. Ved siden av å sjonglere baller, kniver og flammer har jeg lært én ting for livet: balansekunst handler ikke om å finne et perfekt eller stillestående punkt. Jeg har balansert på alt som kan balanseres og på det som egentlig ikke kan. Jeg har syklet på enhjuling langs kanten av andre etasje på Nationalteatretsbygning i Etiopia. Elevene mine har kledd av og på seg mens de balanserte på line. Det er en krevende kunst, og bak hvert nummer ligger uendelige timer med øvelse , øvelse av bevegelse.

En av de viktigste lærdommene jeg har tatt med meg, både fra sirkus og fra Yareds rekordforsøk, er at balanse alltid handler om å skape bevegelse. Uendelig bevegelse i uendelig mange retninger. Ingenting som står helt stille kan balanseres. Perfeksjonen ligger i selve bevegelsen.

Se på toppen av pinnen! Det er der du ser resultatet av bevegelsen du skaper eller kontrollerer. Selv om Yared løper ukontrollert rundt stua, i alle retninger, er øynene hans ett sted: på toppen av pinnen. Fokus er avgjørende. Fokus handler ikke om å stoppe, men om å registrere bevegelsen og reagere — tidsnok. Reaksjonen må heller ikke være for kraftig, for da velter det den andre veien.

Mange i samme “balanseprosjekt” vil prøve å stoppe bevegelsen, men den vil aldri stoppe. Du må skape bevegelse med hendene. Hvis du slutter å bevege deg, faller pinnen , gjerne i en tilfeldig retning. Når du mestrer teknikken, bestemmer du selv hvor rolig eller raskt den skal bevege seg, hvilken retning den skal ta, og til og med om du kan gå rundt mens du balanserer den.

Balanse handler også om referanser. Du kan ikke balansere uten å bruke øynene eller uten å ha noe å måle bevegelsen mot. Yared bruker hele stua som referanse, og TV-en står også der. Hvis jeg balanserer en pinne på nesen innendørs, kan jeg bruke taket som bakgrunn for å se bevegelsen. Ute, under en skyfri himmel, er det vanskeligere — fordi jeg mangler faste referanser. For å forstå bevegelsen i balansen, må vi forstå omgivelsene.

Når vi balanserer enten på en line, med en pinne, eller i livet må vi akseptere at det alltid vil være bevegelse. Det finnes ikke et perfekt punkt. Vi må tillate bevegelser vi både ønsker og ikke ønsker, til vi er komfortable med dem. Og vi må huske: når fokuset glipper, øker bevegelsen. Alltid. Uansett hvilken balanse vi ønsker å skape mellom jobb og familie, karriere og livsglede, opplevelser og utvikling, penger og verdier består oppskriften av tre ingredienser: bevegelse, fokus og referanser.

Yared fortsetter øvelsen. Bevegelsene blir mindre, kaoset avtar, og kontrollen øker. Sekundene tikker oppover. Han klarer til og med å sende et raskt blikk bort til meg for å sjekke om jeg følger med og finner igjen balansen. TV-en står fortsatt trygt, uskadd, foran den mer kontrollerte bevegelsen selve balanseøvelsen.

Netsanet Assefa